Stillhet og tomhet

Det er stille fra meg om dagen. 

Det er vanskelig å finne tiden til å skrive og vanskelig å få ned det man tenker når man ikke får svar selv, eller vil utlever barna sine for mye. 

Men det har vert vanskelig de siste årene. 

Helt siden gutta gikk i barnehagen har jeg og Mannen kjempet for gutta. Vi har merket at de har trengt mer og ønsket utredning flere ganger. Men i kommunen vi bor er jo oppfølging nesten umulig. 

Minstemann har vi bett om utredning siden barnehage, først etter korona fikk vi komme inn på BUP. Mellomstemann fikk komme inn på sine andre runder i fjor og nok en gang er vi foreldre uenig i konklusjonen. De er flinke til å sette en diagnose selv om flere instanser undrer seg med oss. Så nå skal vi på ett siste møte denne mnd for å se hva teamet sier etter motsigelsen som ikke hjalp på lillebror. 

Men på under to år har vi i tillegg til moderat til alvorlig astma fått sterkere allergi i hus på grensen til hyperallergisk. Fått diagnosene ørebarn (igjen…), lett psykisk utviklingshemning, ADHD, angst og Touretts syndrom.. 

Så dagene våre går i ett. 

Det går i møter, oppfølging og kjempe mot ett system i skolen og kommunen som virkelig ikke fungerer. 

Jeg har sett hvor viktig det er å ha en utdanning som handler om dette, som gir innsikt og som gjør at man vet hva man har krav på. 

Selv om den innsikten gjorde så jeg gikk rett i veggen med ett smell. 

Hvor lite verdt barn, unge og mennesker med utfordringer og diagnoser er i samfunnet vårt. 

Alle skal passe inn i en A4 boks for å tjene samfunnet ellers kan du bare stikke. Det er ett håpløst system, og vi som bor i Norge har det slikt. Dagens Norge som er ett så trygt og godt land å bo i. 

Det er ikke mye trygt og godt når barna opplever mobbing, utestengelsen og føler seg annerledes. De føler seg selv dårlig og mindre verdt. 

Å kommunene og skolene som sliter med å få nok kompetanse inn i skolene og systemet rundt. Kommunene som ikke klarer å ta vare på søknader eller gi svar på de. 

Nå har sakene våre gått ganske langt og både statsforvalteren og sivilombudet, og etter min/vår mening så lang bør ikke saker gå. 

Jeg er så lei av å kjempe saker som står helt stille. 

Jeg er så lei av å sitte der å vite hvordan ting går eller ender pga ett forskrudd system. 

Jeg vil gjøre endringer og på jobben min gjør jeg virkelig alt for å være den voksne som ser og gjør mitt beste for disse barna. 

Men jeg blir tappet så for energi når det er sånn.