En slik dag

Idag er en sånn dag! 
En dag man bare vil sette seg ned å gi litt opp. 

Er så lei av ett system som ikke fungerer i denne kommunen, og generelt rundt barn og familier både med diagnoser og som pårørende. Lei ett skolesystem Norge har som ikke er så inkluderende som de tror. 

Er så lei av snakket om de sårbare barna som både ansatt og mor selv. De sårbare barna er et idiotisk begrep som kom under corona for å holde ting åpent, men uten å ta skikkelig tak som vanlig. Sparing, kutt, manglene kompetanse osv hjelper IKKE de sårbare barna eller de rundt dem. 

Er så lei tomme ord, og alt som ikke finnes. Å en uendelig kamp som aldri tar slutt. 

Etter en halv time i telefonen med pasient ombudet med en ny liste med veier som kommunen vi bor i likevel ikke tar tak i eller har forståelse for. Eller tjenester de mangler som de egentlig skal tilby. Da blir jeg oppgitt. 

I morgen er det nok en legetime der jeg håper vi får avklart ting. Eller må starte på nytt igjen som er ett annet forslag i mørket. 

Vi får se hva som blir utfallet i morgen, og etter at hele kvelden min etter barna har lagt seg skal gå til søknader igjen om stønader og ting kommunen er vrange med.