En kamp

 En uke i sommerferien er over for guttene, sju uker igjen. 

Akkurat nå er det godt med en liten pause, kjenner at man kan puste litt lettere. 
Men bekymringen er ikke over, å ha barn med spesielle behov er ikke lett i verdens rikeste land. Der man skulle tru at mangfoldet av barn og mennesker skulle blitt anerkjent og tatt hensyn til. 

Jeg jobber jo som pedagogisk leder selv, og ser alle hullene, alle manglene for de "sårbare" barna som de kaller de. Eller som de kalte de under pandemien. De har alltid vert der, men ikke blitt tatt hensyn til før heller. 

Å sitte på begge sider av gjerde er ikke lett, man kjenner systemet. Å det er alt for dårlig. 
Når sønnen din gråter når han snakker om skolen, han sier ingen liker han. Han føler seg ensom. 
Han har fått to diagnoser, som ikke kommer til å gjøre hverdagen enklere. 

Jeg hadde ett lite håp at etter tilbakemeldings møte med BUP kom skolen til å forstå mer, men dagene fra møte til sommerferien løp forbi. Dessverre ikke klokere eller noe betrygget for neste skole år. 
Egentlig bare en større klump, for til august vet jeg det er kaos. Kanskje til å med lærere i streik. Så for min del burde dette vert planlagt og gjennomført bedre. 

Jeg må også sette jobben min på vent som vanlig for vi kan ikke være foreldre som ikke stiller på de dagene som de ber om for da er vi "vanskelige foresatte". VI som stiller opp på ALT eller faktisk bryr oss og ønsker det beste for barna våre. 

Jeg kjenner jeg blir oppgitt av at skolesystemet i Norge skal være så vanskelig. Eller er det bare kommunen, og skolen barna våre går på.