Feiring eller ikke

Vekkerklokken ringer klokka 07.00! 

Festdrakter og «penklær» henger klart sammen med sløyfer og hårpynt. 

Barna blir vekt og spent på været. 

Enten gleder de seg eller vil sove mer. Noen mer gretne enn andre. 

Flagg blir hengt ut, dugnads kaken satt i bilen mens man ordner seg klar. 

Rene bukser og gensere/skjorter blir satt på, og håret ordnet mens jeg står å krøller håret etter sminken er på. Festdrakten henger klar, og lillemor sitter å studerer alt jeg gjør. 

«Mamma, kan vi leke nå?!» 

«Mamma hvorfor pynter du deg» 

«MAMMA hvor er sløyfa mi?» (den lå jo klar!) 

«MAMMA han dytter meg?!» (ikke krangling nå!!) 

Pappa løper rundt å ordner men er liksom aldri bra nok på slike dager mamma skal huske alt. 

Klokka går, fem minutter til man skulle reist og huset står på halv tolv. 

Barna er enten ferdig eller står halv ferdig med en plutselig stor flekk som magisk har kommet på. 

Kaos og krangling slår aldri feil på slike dager! 

«Nå MÅ vi dra» 

Barn over alt, sko, pynt og tanker om man har husket alt! Nå må vi dra ellers får vi ikke parkert før det blir helt kaos av mennesker som skal levere kaffe, kaker, gevinster osv! 

Kaos i bilen, må prøve å få barna i godt humør før vi er fremme om 10 minutter! Sette på musikk, og håpe alle godtar valget av sang. 

Er det en hit er barna med og synger. 

Er valget dårlig er det dårlig stemning. Ikke lett å gjøre fire «små» fornøyd på kort tid. 

Savner jeg egentlig en «normal» 17.mai feiring?! 

Ja og nei. Jeg savner å ikke være beskymret for smitte over alt. Men jeg savner ikke kaoset rundt alle møter, 10 bursdager i måneden eller alt man må stille opp på med skolen. 

Med fire barn er det ikke bare lett å få opp kabalen selv med to voksne. Og med barn med «diagnoser» er disse dagene både fine og tøffe for dem.